Bakgrunn for undersøkelsen
Petroleumsproduksjon på norsk kontinentalsokkel forutsetter utvinningstillatelse fra myndighetene. Tillatelsen gir enerett til undersøkelse, leteboring og utvinning av petroleumsforekomster på områder som omfattes av tillatelsen. Selskapene som har fått tildelt tillatelse (rettighetshaver) blir eier av den petroleum som produseres. Utvinningstillatelser har som hovedregel blitt tildelt gjennom konsesjonsrunder. Siden 1965 og fram til 2009 har det blitt gjennomført 20 nummererte konsesjonsrunder på norsk sokkel.

Det har siden 1965 skjedd flere tilpasninger og endringer i systemet for tildeling av utvinningstillatelser. For å sikre industrien større forutsigbarhet og jevnere tilgang på areal, ble det i 2003 etablert en ordning med årlige tildelinger i forhåndsdefinerte områder på sokkelen (TFO). Ordningen innebærer at industrien får tilgang til et forhåndsdefinert område som omfatter alt modent areal på sokkelen, dvs. områder med kjent geologi, mindre tekniske utfordringer og godt utbygd eller planlagt infrastruktur. TFOområdet utvides ettersom nye områder regnes som modne og kan ikke innskrenkes.

Formål med undersøkelsen
Formålet med revisjonen har vært å undersøke i hvilken grad forvaltningspraksis ved tildeling av utvinningstillatelser er i samsvar med Stortingets vedtak og forutsetninger, slik disse framgår av petroleumsloven og petroleumsforskriften. Forvaltningspraksis har i tillegg blitt vurdert opp mot generelle krav til forsvarlig saksbehandling og prinsipper om god forvaltningsskikk.

Undersøkelsens funn
Det framgår av undersøkelsen at miljø- og fiskerimyndighetene opplever TFO-ordningen som problematisk i forhold til den avveining av miljø- og fiskerihensyn som skal skje i forbindelse med utlysning av areal. Det vises blant annet til at TFO-området bare kan utvides og ikke innskrenkes,og det etterlyses mulighet for å kunne ta områder ut av TFO-ordningen ved ny og forbedret kunnskap om miljø- og fiskeriforhold. Det vises i den forbindelse også til forutsetningen om at ordningen ikke skulle omfatte de mest miljø- og fiskerisensitive områdene på sokkelen.

Undersøkelsen viser at de vurderinger og beslutninger som dannet grunnlaget for myndighetenes forslag om tildeling av utvinningstillatelser, gjennomgående er forankret i de tildelingskriterier som er nedfelt i lov og forskrift og kunngjort i utlysningstekstene. Det er selskapenes faglige kompetanse som legges til grunn og blir avgjørende for beslutning om tildeling av utvinningstillatelse. Geologisk forståelse og teknisk kompetanse (herunder HMS) er de utslagsgivende kriteriene.

Undersøkelsen viser videre hvordan interne arbeidsformer, rutiner og retningslinjer, bidrar til at søknader og selskaper blir vurdert opp mot de kunngjorte tildelingskriteriene på en grundig, ensartet og systematisk måte. Den viser også hvordan det er etablert ordninger for kvalitetssikring av sentrale vurderinger.

Undersøkelsen viser at Oljedirektoratets vurderinger på en god måte er dokumentert i direktoratets innstillinger til Olje- og energidepartementet. Den viser også at sporbarheten over tid har blitt bedre, ved at innstillingene nå rommer mer detaljert vurderingsinformasjon og dermed i større grad reflekterer det vurderingsarbeidet som faktisk skjer i direktoratet. Undersøkelsen viser at Petroleumstilsynets vurderinger av selskapenes HMS-kompetanse på tilfredsstillende måte er dokumentert i tilsynets innstillinger til Arbeids- og inkluderingsdepartementet.

Olje- og energidepartementet utarbeider i hver runde et oppsummeringsnotat i etterkant av beslutning om tildeling. Undersøkelsen viser at notatene ivaretar behovet for dokumentasjon og sporbarhet når det gjelder departementets vektlegging av faglige råd fra Oljedirektoratet og Arbeids- og inkluderingsdepartementet (Petroleumstilsynet),så vel som departementets egne helhetsvurderinger. Undersøkelsen viser også at oppsummeringsnotatene har blitt videreutviklet over tid og funnet en fast form.

Ved behandling av søknader om tildeling av utvinningstillatelser tilegner myndighetene seg sensitiv informasjon om selskapene. Undersøkelsen viser at petroleumsmyndighetene ikke har vurdert karantene eller saksforbud når personell går over til oljerelatert kommersiell virksomhet utenfor forvaltningen, jf. "retningslinjer for karantene og saksforbud ved overgang til ny stilling mv. utenfor statsforvaltningen".

Samlet sett viser undersøkelsen at forvaltningspraksis ved tildeling av utvinningstillatelser i petroleumssektoren gjennomgående er i samsvar med de krav som det er rimelig å stille ut fra generelle krav om forsvarlig saksbehandling og prinsipper om god forvaltningsskikk. Det er i den forbindelse særlig grunn til å peke på at dokumentasjonen og sporbarheten av vesentlige vurderinger og beslutninger i tildelingsprosessen har blitt bedre over tid.