Hopp over båndkommandoer
Hold Ctrl-tasten nede. Trykk på
+ for å forstørre,
- for å forminske
eller 0 for å gå tilbake til standard tekststørrelse.
For mobilbrukere: bruk telefonens innebygde zoome-funksjonalitet.
Skip Navigation LinksHovedside > Presserom > Nyheter > Helseforetakenes håndtering av bierverv

Helseforetakenes håndtering av bierverv

​Målet med undersøkelsen har vært å vurdere om de regionale helseforetakene (RHF), med underliggende helseforetak, styrer og følger opp de ansattes bierverv for å sikre at lover og vedtak i foretaksmøtene om bierverv etterleves.

Publisert 12.12.2017 13:00

​Med bierverv menes lønnet eller ulønnet aktivitet for en annen oppdragsgiver eller
arbeidsgiver, samt eierinteresser og styreverv i annen virksomhet.

Riksrevisjonens merknader

Ansatte i helseforetakene rapporterer i liten grad om bierverv

Helsepersonell har plikt til å opplyse arbeidsgiver om bierverv. Hensikten med denne
meldeplikten er å forebygge at det kan reises spørsmål og tvil om integritet, habilitet og uavhengighet. I tillegg er det for helsepersonell lovfestet krav om forsvarlig tjenesteutøvelse.

Det foreligger ingen klar definisjon av hvilke bierverv helsepersonell skal opplyse arbeidsgiver om. Riksrevisjonen har definert opplysningspliktige bierverv til å
dreie seg om helserelaterte bierverv, selv om andre typer bierverv også kan komme i
konflikt med arbeidsgivers interesser og forsvarlig tjenesteutøvelse.

Det er betydelig underrapportering om bierverv i alle helseforetak. Undersøkelsen
omfatter alle faste og midlertidig ansatte leger, psykologer og ambulansepersonell i
helseforetakene. Av de om lag 23 000 ansatte som omfattes av undersøkelsen, har om lag 8300 meldepliktige bierverv på helseområdet. I underkant av 1400 ansatte har
registrert sine bierverv i helseforetakenes oversikter. Det betyr at nesten 7000 ansatte
som har meldepliktige bierverv, ikke har registrert sine bierverv.

Underrapporteringen fordeler seg relativt likt mellom helseregionene. Blant helseforetakene er det imidlertid store variasjoner i rapporteringen. Helse Sør-Øst RHF har både helseforetakene med høyest og lavest grad av rapportering.

Psykologer og ambulansepersonell rapporterer om sine bierverv i nesten dobbelt så
stor grad som legene. Det er ingen vesentlig forskjell mellom ledere og ansatte i grad
av rapportering. De som er fast ansatt og jobber fulltid, rapporterer mest, men
underrapporteringen er stor også for denne gruppen. Det er ikke nevneverdige
forskjeller i tilbøyeligheten til å rapportere mellom de som har bierverv i privat og
offentlig virksomhet.

Det er en jevn fordeling mellom antall meldepliktige bierverv som er registrert i
Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret (AA-registeret), og bierverv i form av roller
(styreverv, eierinteresser m.m.) i selskaper som er oppført i Brønnøysundregisteret. Et flertall av stillingene som er oppført i AA-registeret, er i offentlig virksomhet.

I flere av de regionale retningslinjene understrekes det at leders identifikasjon med
arbeidsgiver er så tydelig at lojalitetsplikten generelt vil sette stramme grenser for
retten til å ta bierverv. Det er likevel relativt mange ledere på høyere ledernivåer, det
vil si administrerende direktører og klinikk-/divisjonsdirektører, som har bierverv (40
prosent). Kun 22 prosent av disse hadde registrert et bierverv på kontrolltidspunktet.
Intervjuer med ledere og ansatte indikerer at oppmerksomhet fra ledelsens side har
betydning for om de ansatte registrerer sine bierverv.

Bierverv kan ha positive sider, som faglig utvikling for de ansatte og at det samlede
helsetilbudet til pasientene blir større. Samtidig tyder undersøkelsen på at bierverv kan ha negative konsekvenser ved at de ansatte får for stor total arbeidsbelastning og at helseforetakenes ressursstyring blir mindre fleksibel. Lederne opplever at den største utfordringen ved bierverv er at ansatte ønsker å gå ned i stillingsprosent for å ta eller å miste personell med nøkkelkompetanse. Noen helseforetak melder om
utfordringer med legespesialister som foretrekker å ta bistilling ved privat klinikk
framfor å arbeide på kveldstid på poliklinikken. De siste årene har det blitt mindre
utfordringer med habilitet, blant annet fordi systemer for henvisning i større grad
betjenes av administrativt personell, det er etablert felles innkjøpsavtaler og det er mer åpenhet om samhandling med næringslivet.

Helseforetakene kan fastsette begrensninger for ansattes bierverv i kraft av sin
styringsrett. Styringsretten innebærer at arbeidsgiver har rett til å organisere, lede,
kontrollere og fordele arbeidet. Når en stor andel av helsepersonell ikke har rapportert
sine bierverv, fører dette til at helseforetakene ikke har tilstrekkelig oversikt over sine
ansattes bierverv. Manglende oversikt sikrer heller ikke åpenhet om de ansattes
bierverv og gir en risiko for uheldig rolleblanding, som mulighet for å henvise pasienter til egen praksis. Etter Riksrevisjonens vurdering er det kritikkverdig at helseforetakene ikke har sikret større åpenhet om bierverv. Åpenhet er viktig for å unngå at det kan reises spørsmål om personalets integritet, habilitet og uavhengighet.

Systemene som er etablert for å rapportere og følge opp bierverv, brukes i liten grad

Helseforetakene er pålagt å ha et internkontrollsystem, og å sørge for at virksomheten og tjenestene planlegges, utføres og vedlikeholdes i samsvar med krav i lov eller forskrift. Det er forutsatt at det enkelte helseforetaket skal følge opp brudd på retningslinjer, orienteringsplikten, habilitetsregler mv.

Alle helseforetakene har retningslinjer for bierverv tilgjengelig på sine nettsider, og
bestemmelser om bierverv er beskrevet i arbeidsavtaler. Alle helseforetakene har også fått på plass elektroniske systemer for registrering av bierverv. Det er imidlertid lite kunnskap om meldeplikten og innholdet i regelverket blant både ledere og ansatte.

Retningslinjene er uklare på flere punkter. Ingen av retningslinjene er klare på hva de
ansatte skal rapportere, om det er en meldeplikt om bierverv eller om det kun er en
orienteringsplikt. Mange mener at retningslinjene er for generelle til at de bidrar som
støtte til saksbehandling for ledere i vurdering av bierverv. De regionale helseforetakene påpeker at det er manglende rettslig grunnlag for å avgrense, prioritere og ta i bruk generelle vurderingskriterier for aksept av bierverv. Videre påpeker de at det heller ikke er rettslig grunnlag for å praktisere generell meldeplikt for bierverv, eller til å stille krav om forhåndsgodkjenning av bierverv.

Helse Vest RHF og Helse Sør-Øst RHF har i større grad enn de andre regionene
jobbet med å få på plass rutiner og veiledninger, men forskjeller i retningslinjer og
annet veiledningsmateriell ser ikke ut til å forklare forskjellene mellom foretakene i
rapportering. Undersøkelsen tyder på at god informasjon om regelverket og aktiv
lederinvolvering gir høyere bevissthet om reglene og bedre registreringspraksis. Der
ledelsen er opptatt av at de ansatte skal registrere sine bierverv, er også
rapporteringen bedre enn der ledelsen ikke er det. Ved kardiologisk avdeling ved Helse Stavanger HF har en kombinasjon av jevnlige informasjonskampanjer og aktiv
involvering fra ledelsen ført til at de fleste har rapportert om sine bierverv.

Helseforetakene har gitt bierverv lite oppmerksomhet, og foreliggende oversikter over
bierverv benyttes ikke som styringsinformasjon verken av helseforetak eller i
underliggende klinikk eller avdeling. Vedlikeholdet av opplysningene i registrene
overlates i stor grad til den enkelte ansatte. Ingen helseforetak har gjennomført egne
kontroller for å avdekke underrapportering.

Helsepersonell har plikt til å opplyse om sine bierverv på helseområdet, og har et
selvstendig ansvar for å sette seg inn i gjeldende retningslinjer når de tar på seg
bierverv. Riksrevisjonen vil likevel påpeke at verken de regionale helseforetakene eller helseforetakene i sin interne styring og kontroll har fulgt godt nok opp de kravene som er stilt om bierverv i lover, regler og foretaksmøter. Retningslinjene er uklare på flere punkter, noe som blant annet påvirker rapportering og saksbehandling. Det er et
ledelsesansvar å sørge for at retningslinjer følges opp i praksis, og at temaet vies
større oppmerksomhet. Etter Riksrevisjonens mening har helseforetakene ikke
tilstrekkelig grunnlag til å vurdere om bierverv har konsekvenser for ansattes
arbeidsbelastning, fleksibilitet i ressursstyringen eller omdømme.

De regionale helseforetakene har ikke hatt god nok oppfølging av krav
som er stilt i foretaksmøter

I foretaksmøtene med RHF-ene i januar 2013 ble det forutsatt at eventuelle brudd på
retningslinjer, orienteringsplikten, habilitetsregler mv. blir fulgt opp av det enkelte
helseforetaket som arbeidsgiver. Det ble videre stilt krav om at helseforetakene skal
påse at rutiner for bierverv følges, og om at det rapporteres om status for tall på
bierverv per 31. desember i årlig melding.

Alle RHF-ene har omtalt bierverv i de årlige meldingene for 2013, men ingen har
rapportert om bierverv i påfølgende år eller etterspurt slik rapportering fra underliggende helseforetak, slik de ble bedt om. Bierverv er i liten grad omtalt i
styringsdialogen mellom RHF-ene og helseforetakene i perioden 2014−2016, med
unntak av Helse Sør-Øst RHF, som satte ned en arbeidsgruppe i 2016 for å følge med på utviklingen i antall bierverv ved innføringen av fritt behandlingsvalg. Videre har Helse Vest RHF behandlet spørsmål om bierverv i styremøte etter at internrevisjonen i Helse Vest gjennomførte en revisjon av bierverv i 2015.

De regionale helseforetakene har i varierende grad fulgt opp egne pålegg om å omtale krav til bierverv i rammeavtaler med leverandører av helsetjenester. I de to generelle rammeavtalene for henholdsvis legespesialister og psykologspesialister spesifiseres det at spesialisten plikter å opplyse om bierverv. Det er i tillegg inngått flere særskilte rammeavtaler mellom det enkelte regionale helseforetaket og ulike avtalespesialister og leverandører. Ingen av disse avtalene omtaler bierverv spesifikt, eller henviser til helsepersonelloven, der opplysningsplikten reguleres.

Undersøkelsen viser at det er stor grad av underrapportering i alle foretaksgruppene,
at det er store forskjeller mellom rapporteringspraksis i helseforetak innad i hver
region, og at retningslinjene som de regionale helseforetakene har fastsatt, ikke er
klare nok. Ulik forståelse og praktisering av regelverket er problemer som har vedvart
over tid og blitt tatt opp av Riksrevisjonen i flere tidligere undersøkelser. Etter
Riksrevisjonens vurdering har de regionale helseforetakene ikke bidratt til å klargjøre
regelverket og fulgt opp godt nok at retningslinjene fungerer etter intensjonen, er
forankret i helseforetakene og praktiseres ensartet.

Riksrevisjonens anbefalinger

Riksrevisjonen anbefaler at

  • helseforetakene
    • legger til rette for at ansatte får nødvendig og oppdatert kunnskap om
      retningslinjene og systemene for å rapportere om bierverv, og at ledelsen på alle nivåer gir tydelige signaler om at det forventes at de ansatte følger regelverket om bierverv, og at krav stilt til bierverv innarbeides og følges opp i de ansattes arbeidsavtaler
    • øker kvaliteten på rapporteringen om bierverv og benytter denne
      styringsinformasjonen som grunnlag for å vurdere om de ansattes bierverv er
      forenlig med deres arbeid i helseforetaket
  • de regionale helseforetakene sørger for at helseforetakene følger de kravene som er stilt i foretaksmøtene om bierverv, og at disse kravene også blir stilt og fulgt opp i rammeavtaler som regionene inngår med private leverandører av
    spesialisthelsetjenester
  • Helse- og omsorgsdepartementet og de regionale helseforetakene avklarer regelverket for helseforetakene slik at opplysningsplikten om bierverv praktiseres
    likt. En slik presisering av regelverket vil bidra til å gjøre det klarere hva som skal
    regnes som rapporteringspliktig bierverv og hva som eventuelt skal ligge til grunn av vurderingskriterier for å vurdere den enkeltes bierverv.

Riksrevisjonen, Storgata 16, Postboks 6835 St. Olavs plass, 0130 Oslo, Norway

Telefon: +47 22 24 10 00

Org.nr: 974 760 843