Den kraftige veksten i verdien av pensjonsfondet har gjort det mulig for oss å bruke ubeskrivelig mye mer penger.

I 2024 brukte vi 800 milliarder mer over statsbudsjettet enn vi gjorde i 2001.  I samme kroneverdi.

Der vi i 2002 hentet 64 milliarder kroner fra fondet til statsbudsjettet, hentet vi i 2024 415 milliarder!

Det har gitt oss enorme muligheter. Men også stor sårbarhet. Hvis det skjer et langvarig fall i verdien på verdens børser, slik at verdien av pensjonsfondet også faller, må vi foreta smertefulle kutt.

Men det er jo et eventyr!

Nasjonalformuen

Se på denne sirkelen. Norges nasjonalformue. Og se på denne store røde  kakebiten: Det som betyr aller mest for vår velstand. Ganske imponerende.

Men, det er ikke finansformuen.

Finansformuen ser vi som det oransje feltet. I all hovedsak pensjonsfondet. Den utgjør 15 prosent av nasjonalformuen Knapt 1/6. 

Ved siden av – i det lyseblå feltet – ser vi alt vi eier av bygninger og maskiner. Også det knapt 1/6.

Men det som betyr mest – nesten 4/6  – altså to av tre kroner - er verdien av vår framtidige arbeidsinnsats.

Det aller viktigste for vår framtidige velstand er derfor hvordan vi forvalter vår felles arbeidskraft.

Derfor er det så viktig å unngå at noen av de som kan arbeide faller utenfor.

Senere i konferansen får vi høre spennende eksempler på hvordan norsk næringsliv nettopp bidrar til å legge til rette, slik at flere kan delta i  arbeidslivet.

Om samarbeid mellom kommuner og næringsliv. Dette er eksempler som vi alle kan bli inspirert av.

Arbeidet skaper verdier!

Arbeidet skaper verdier for det enkelte menneske. Det gir oss lønn til å  forsørge oss med. Det gir oss tilhørighet i et arbeidsfellesskap. Det gir oss  mulighet til å bruke våre evner. Til å bidra.

Arbeidet skaper verdier for samfunnet. Pleie av gamle og syke. Fantastiske byggverk. Store kulturopplevelser. Imponerende nye oppfinnelser. 

Men arbeidet skaper også viktige deler av de økonomiske verdiene som hele velferdssamfunnet bygger på.

Vi betaler skatt av inntekten vi tjener. Og skatt på overskuddet som skapes.

Når norsk næringsliv sysselsetter medarbeidere som produserer aluminium så skaper de verdier for bedriften og de ansatte, men også bidrag til finansieringen av velferdssamfunnet.

Når fiskerne i Nordland fisker skrei, og bedriftene på land produserer tørrfisk, så sikrer det bosettingen langs kysten og verdier for fiskerne og industrien, men det bidrar også til finansieringen av velferdssamfunnet.

Når de ansatte steller rommene på hoteller rundt om i landet så bidrar de til  en lønnsom reiselivsnæring, men de bidrar også til finansieringen av velferdssamfunnet.

Den norske samfunnsmodellen

Vi er med rette stolte av den norske samfunnsmodellen.

Hvor vi har små forskjeller, og høy tillit.

Den norske modellen – er nettopp kjennetegnet ved høy sysselsetting. Høy deltakelse i arbeidslivet.

Eller som tidligere finansminister Erik Brofoss sa i finanstalen i 1946:

Sa Brofoss i det som skulle bli en av Norges mest berømte taler.

Det er den høye deltakelsen i arbeidslivet som er selve bærebjelken i velferdssamfunnet.

Som er nødvendig for at vi skal ha nok ansatte i helse- og omsorgstjenesten når vi blir mange flere eldre.

Men som også er nødvendig for at vi skal kunne betale for tjenester og  pensjoner til mange flere eldre.

Vi så det sterkest gjennom kvinnenes økte yrkesdeltakelse på 70-, 80- og 90-tallet.

Kvinnenes store bidrag gjorde den store veksten i velferdsordningene mulig.

Slik også nye velferdsordninger i barnehager og felles omsorg gjorde kvinners yrkesdeltakelse mulig.

Sysselsettingandel

På slutten av forrige århundre var Norge av de landene som hadde høyest  sysselsettingsandel i verden.

Tenk hvor viktig det var – når vi vet at menneskenes arbeid er den største  delen av nasjonalformuen.

Så skjedde det noe. Ved århundreskiftet så vi at arbeidsdeltakelsen gikk noe  ned. Veksten stoppet. Svenskene gikk ifra.

Sysselsettingen blant norske menn i alderen 25–54 år er lavere enn  gjennomsnittet i de vestlige industrilandene (OECD). Mens Sverige ligger godt over.

Samtidig ser vi en annen utfordring.

Bare de siste 5 årene har utbetalingene til sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd økt med 37 milliarder kroner.

Det kommer vi grundig tilbake til.

Men årsaken til de utfordringene vi står foran er jo svært hyggelig. Ikke minst for de som er på min alder. Vi får oppleve å bli eldre. Mange flere blir eldre.

I 2060 vil vi være 700 000 flere over 67 år. Og færre under.

I dag er det tre yrkesaktive per person over 67 år. I 2050 er det bare to yrkesaktive per person over 67 år. Gitt samme yrkesdeltakelse.

Da trenger vi alle som kan arbeide.

Og en ting er her i Oslo og andre sentrale strøk hvor det bor mange unge.

Men i de minst sentrale delene av landet vil det være bare 1,5 yrkesaktiv per person over 67 år.

I enkelte kommuner vil det faktisk bare være en yrkesaktiv per person over 67 år… Da blir det en formidabel oppgave å klare å gi helse- og  omsorgstjenester til de som trenger det.

Vi blir flere eldre. Samtidig vil inntektene fra olje- og gassvirksomheten bety mindre.

Hva innebærer det? Ja, ifølge regjeringens perspektivmelding betyr det at fra nå og fram til 2060 så må vi finne syv milliarder kroner ekstra hvert år blant annet for å betale for at vi blir så mange flere eldre.

Og det er etter at overføringene fra pensjonsfondet er regnet med:

Syv milliarder ekstra – hvert år.

Det er mye uenighet i politikken. Men denne og den forrige regjeringen er  enige om en ting: At det er to grep som er helt nødvendig for at vi som nasjon skal klare dette:

Vi må jobbe smartere, så vi får mer ut av hver krone vi bruker.

Og vi må jobbe mer. Øke arbeidstilbudet. Vi trenger flere i arbeid.

Perspektivmeldingen

Perspektivmeldingen viser at det vil ha særlig stor betydning dersom vi kan  legge til rette så det blir redusert overgang til uføretrygd.

Men også redusert ufrivillig deltid og økt sysselsetting blant innvandrere kan ha stor betydning.

Dersom vi ikke griper disse mulighetene vil utfordringene med kutt i  budsjettet bli enda mer krevende.

Derfor ser Riksrevisjonen det så viktig å minne om at den krevende  morgendagen snart er der.

At den vil kreve djerve tiltak.

For jeg håper vi alle er enige om at vi må unngå å ta raskeste vei ved å  begynne å bruke av selve oljefondet.

Men klarer vi ikke omstillingen så er risikoen der for at vi velger å ikke bare bruke avkastningen, men går løs på selve fondet. Da sager vi av den greinen vi selv sitter på.

Også derfor er det så viktig å hindre at mennesker som så gjerne vil bidra faller ut av arbeidslivet.

Det er dette denne forbedringskonferansen handler om. Hvordan skal vi få  flere i arbeid? Og hvordan kan vi forhindre at så mange faller ut av  arbeidslivet. Vi trenger alle!

For grunnleggende sett handler dette nettopp om den gamle  finansministerens ord: At vi lever av hverandres arbeid. Ikke av andres arbeid.

Vær hjertelig velkommen til årets Forbedringskonferanse.