Dokument 3:10 (2020–2021) / Offentliggjort 27.05.2021 Undersøkelse av søknadsbaserte tilskudd i møte med virusutbruddet i 2020

Fra Stortinget fattet sine vedtak til regelverkene trådte i kraft, gikk det for de fleste ordningene kun få uker. En stor andel av søkerne fikk utbetalt støtte i løpet av kort tid, men enkelte grupper måtte vente uforholdsmessig lenge.

Departementene utformet ordningene raskt, men det ble behov for endringer og justeringer
De tre største ordningene åpnet opp for søknader få uker etter at ordningene ble vedtatt i Stortinget.

Underveis ble det gjort endringer og justeringer i de fleste ordningene, blant annet for å inkludere flere bransjer eller målgrupper. For eksempel besluttet Stortinget å utvide frivillighets- og idrettsordningen til å dekke flere typer inntektsbortfall og arrangementer, og å utvide kulturordningen til også å inkludere underleverandører.

Tilskuddsforvalterne utbetalte midlene hurtig til en stor andel av søkerne
De aller fleste av de 43 000 som søkte på de fem ordningene, fikk støtte raskt, men det var noen unntak. I den andre runden i kulturordningen var det mange som måtte vente lenge på penger. For medieordningen tok det hele seks måneder fra vedtaket i Stortinget til utbetalingene skjedde.

Stortinget ga føringer om at ordningene skulle være målrettede og bidra til å unngå konkurs for levedyktige bedrifter. De skulle treffe virksomhetene som var spesielt hardt rammet av nedstengningene. Vår vurdering er at ordningene traff målgruppene. Stortinget vedtok også justeringer i de fleste ordningene i løpet av perioden for at de skulle treffe bedre.

Ordningene favnet ikke alle grupper som hadde behov for støtte
Flere av ordningene hadde kriterier som førte til at små aktører falt utenfor. Innenfor frivillighet og idrett var det for eksempel mange små lag og organisasjoner som ikke kunne søke fordi inntektstapet måtte være på minst 25 000 kroner. Det er imidlertid vanskelig å vite hvor mange det gjelder, siden det ikke var mulig å legge inn en søknad dersom man ikke oppfylte kravene for ordningene.

Ordningene hadde noen skjevheter
Kompensasjonsordningen for næringslivet hadde noen skjevheter som gjorde at for eksempel selskaper som var organisert som konsern med datterselskaper, fikk høyere kompensasjon enn foretak som var organisert med avdelinger.

Innenfor alle ordningene fikk flertallet en relativt liten sum, mens et fåtall mottok store beløp. For eksempel mottok åtte bedrifter 17 prosent av det totale beløpet som var satt av til næringslivet, mens 14 virksomheter fikk 30 prosent av kaka til kulturordningen.

Det er naturlig at store virksomheter mottar en stor andel av kompensasjonen, men det kan likevel være grunn til å stille spørsmål ved at et såpass lavt antall virksomheter har mottatt en veldig stor andel.

Alle tilskuddsforvalterne måtte balansere prinsippet om raske utbetalinger med en forsvarlig saksbehandling. Vår vurdering er at alle etablerte kontrollmekanismer for å avdekke misbruk av ordningene.

Ordningene var i stor grad tillitsbaserte. Mye av informasjonen søkerne måtte oppgi for å få støtte, var basert på egenerklæringer. Dette var en forutsetning for fortgang, men det økte også risikoen for misbruk.

Tilskuddsforvalterne har til nå avdekket få tilfeller av svindel og misbruk. I mange saker hvor det er funnet feil, har årsaken vært misforståelser og feil utfylling av søknader. Offentliggjøringen av tildelinger blir trukket fram som et viktig forebyggende tiltak.

Lite kontroller på tvers av de koronarelaterte ordningene
Undersøkelsen viser at det ikke ble etablert et system for kontroller på tvers av alle ordningene for å kontrollere at virksomheter ikke overkompenseres. Det var ingen som fikk et formelt ansvar for kontroll på tvers, og tilskuddsforvalterne oppgir at de i liten grad har hatt anledning til å gjøre slike kontroller.