Dokument 3:8 (2021–2022) / Offentliggjort 09.06.2022 Myndighetenes innsats mot vold i nære relasjoner

Alle har en lovpålagt plikt til å avverge straffbare handlinger. Offentlig ansatte har også en plikt til å melde fra til barnevernet når de mistenker at barn er utsatt for mishandling.

• Myndighetene har gjennomført en rekke kampanjer for å øke bevisstheten og kunnskapen rundt avvergingsplikten.
• Viktige aktører som fastleger og ansatte i barnehager og skoler er allikevel usikre på om de skal melde fra om mistanke om vold til politiet.
• Terskelen for å melde til barnevernet er lavere.
• Mange fastleger, barnehageansatte og grunnskolelærere har hatt mistanke om at noen av deres pasienter, barnehagebarn eller skoleelever har vært utsatt for vold i nære relasjoner.
• Til tross for at det er etablert rutiner, veiledere og verktøy på området, gir mange av dem uttrykk for at de er usikre på hvordan og i hvilke tilfeller de skal gå videre dersom de har en mistanke.

Figur 1Hvor sikre føler grunnskolelærere og barnehageansatte at de må være på at et barn har vært utsatt for vold i en nær relasjon for å melde bekymring til barnevern og politi?

Kilde: Riksrevisjonens spørreundersøkelse til barnehageansatte og grunnskolelærere

• Flere aktører peker på manglende avklaring av roller og ansvar mellom de ulike aktørene og tjenestene.
• Samhandlingen mellom politiet og kommunale hjelpetjenester har forbedringspotensial når det gjelder deling av informasjon.
• Uklarheter rundt forståelse av taushetsplikt og opplysningsplikt gir utfordringer for samarbeid mellom involverte offentlige tjenester.
• Det er utfordringer med tilgang til nøytrale tolker for enkelte språkgrupper i barnevernssaker.
• Samhandlingen mellom politi og barnevern har blitt bedre, men det er fortsatt utfordringer.
• Det er varierende oppfølging av krisesenterloven i kommunene.

Figur 2Oversikt over potensielle offentlig aktører som kan yte hjelp til ofre for vold i nære relasjoner

Kilde: Riksrevisjonen

• Politidistriktene har dedikerte ressurser på feltet og de etterforsker anmeldte saker.
• Politidistriktene bruker risikostyringsverktøy i saker som gjelder partnervold og æresrelatert vold. De mangler kompetanse og kapasitet for å bruke verktøyene i alle saker.
• Andelen oppklarte saker har gått ned, og lang saksbehandlingstid fører ofte til strafferabatt.
• Kompetansen er styrket, men politiet mangler etterforskningskapasitet.
• Kompetansen er styrket, men politiet mangler etterforskningskapasitet
• Beskyttelsestiltak kan være besøksforbud, mobil eller omvendt voldsalarm. Beskyttelsestiltak blir registrert i ulike systemer. Det finnes ikke en enhetlig statistikkføring.
• Politiets oppfølging av brudd på besøksforbud er svak.
• Manglende kommunikasjon mellom politiet og barnevernet om barn på skjult og sperret adresse kan føre til at barn ikke får tilstrekkelig beskyttelse.
• Kontaktforbud med elektronisk kontroll (omvendt voldsalarm) har vært lite kjent og lite brukt i politidistriktene, men bruken øker og det arbeides med å styrke ordningen.
• Støttesentrene for kriminalitetsutsatte ble opprettet i alle politidistrikt i 2017. Målet er å styrke offeromsorgen og å få flere voldsutsatte til å anmelde. Personer som har vært utsatt for kriminalitet som vold, seksuelle overgrep eller krenkelser av sin personlige frihet kan få hjelp. Intensjonen ved opprettelsen av støttesentrene for kriminalitetsutsatte i politidistriktene er ikke blitt fulgt opp i tilstrekkelig grad.

Figur 3Årlig oppklaringsprosent for saker om mishandling i nære relasjoner (§§ 282 og 283)

Kilde: Politiets årsrapport

• Det er etablert et eget nasjonalt kompetanseteam mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll som gir råd og veiledning til hjelpeapparatet og enkeltpersoner om hvordan de bør gå fram i konkrete saker.
• Kunnskapen om teamet er begrenset i kommunene. Teamet trekker også fram at de får få henvendelser fra blant annet Nav.
• Flere av personene som plasseres i det nasjonale botilbudet ønsker ikke å anmelde volden til politiet og er redde for å snakke med politiet.

• Justis- og beredskapsdepartementet har en koordinerende rolle i arbeidet mot vold i nære relasjoner.
• Barne- og familiedepartementet har ansvaret for å koordinere innsatsen mot barn.
• Kunnskapsdepartementet hadde i undersøkelsesperioden (inntil regjeringsskiftet i 2021) ansvaret for å koordinere innsatsen mot æresrelatert vold. Arbeids- og inkluderingsdepartementet overtok da ansvaret for koordinering av dette feltet.
• Nasjonale handlingsplaner har siden 2000 vært et særlig sentralt virkemiddel for å nå målene på området ved å styrke innsatsen og samordne hjelpetjenestene på tvers av sektorer.
• Handlingsplanene har bidratt til å styrke innsatsen på flere områder, men det er vedvarende svakheter i samhandlingen på både lokalt og nasjonalt nivå for å sikre helhetlige hjelpetiltak.
• Sentrale tiltak i flere av handlingsplanene har vært å utarbeide veiledere og retningslinjer som skal legge til rette for bedre samarbeid mellom aktørene.
• Flere aktører peker på uklare ansvarsforhold, uklare roller og mangel på felles retningslinjer som en vedvarende utfordring på området.
• Veilederen for å sikre felles forståelse av regelverket for taushets- og opplysningsplikt på området, som har vært bebudet over lengre tid, er forsinket.
• Det er blitt mer kunnskap tilgjengelig som følge av at forskningsinnsatsen og tjenestetilbudet utvikles.
• Det er etablert et eget forskningsprogram om vold i nære relasjoner for perioden 2014 til 2024 for å sikre en kunnskapsbasert innsats.
• Tema som vold og overgrep og avvergingsplikt er i større grad enn tidligere ivaretatt i nye rammeplaner for barnehager og skoler.
• Arbeidet med en tverrsektoriell kompetansestrategi ligger nå i Barne- og familiedepartementet. Arbeidet har tatt lang tid og er fortsatt ikke er sluttført.
• Det er variasjon i hvordan kommunene har fulgt opp sitt ansvar og koordinerer hjelpetilbudet.